KOMPENDIUM AV TERJE RYGH

 

Første Johannes Brev

1. Innledning
Johannes skriver til menigheter som var influert av gnostisismen. Gnostisismen er et produkt av hedensk synkretisme (religionsblanding) og kristendom.
Gnostisismen var dualistisk, den hadde en skarp atskillelse mellom ånd og materie. De hevdet derfor at den høyeste gud ikke hadde skapt verden, en lavere gud hadde skapt verden.
Legemet var noe lavt og ondt. Legemet var et fengsel for ånden. Ånden var guddommelig, og frelsen var for dem en frigjørelse fra legemet og materien.
Gnosis betyr kunnskap. Ved religiøs kunnskap skulle mennesket forløses fra materien og det onde. De fokuserte på gud, og gud var i dem. Dette førte til en livsstil preget enten av askese, med avhold fra mat, drikke, ekteskap m.m., eller libertinisme – en utsvevende livsstil.
Det viktigste for dem var ånden og kunnskapen.
Gnostisismen influerte menighetene, og Johannes skriver brevet for å hjelpe de troende til å skille mellom sann og falsk tro.

2. Vandre i lyset (Kapitel 1)
Vers 5: Jesus lærte apostlene at Gud var lys. Han var hellig, ren, fullkommen.
Gnostikerne påsto at de hadde samfunn med Gud (v.6). Men Johannes avviser dette fordi de vandret i mørket, det vil si de levde i synd. Livet deres viste at de ikke hadde et ekte samfunn med Gud. Den sanne troende vandrer i lyset (v.7)., det vil si lever et hellig og rent liv atskilt fra synd.
Gnostikerne benekter at de hadde synd (v.8), men den sanne troende bekjenner synder, og blir renset (v.9).

3. Kjenne Gud (Kapitel 2)
Gnostikerne påsto at de kjente Gud (v.4). Johannes benekter dette fordi de ikke holdt hans bud.
Den som kjenner Gud, holder hans bud, gjør hans vilje (v.2).. Livsførselen viser om man kjenner Gud eller ikke. Gnostikerne levde i synd, de holdt ikke Guds bud, denne livsførselen viste at de ikke kjente Gud.

4. Et nytt bud (Kapitel 2)
Jesus gav apostlene budet om at de troende skulle elske hverandre (Joh 13,34). Dette budet underviste Johannes i alle menighetene. Dette var det gamle bud som de hadde fra begynnelsen (v.7). Den sanne troende følger dette budet, han elsker brødrene

5. De tre aldrene (Kapitel 2)
Vers 12-14 omtaler barn, fedre og unge. Det er sannsynlig at han mener åndelige alder, eller stadier.
Når han sier ”barn” er det mye sannsynlig at han sikter til hele menigheten.
Fedrene er de modne kristne, de kjenner han som er fra begynnelsen. De unge er de som har vært kristne en tid, de har fått seier over synden, og lever et hellig liv.

6. Elsk ikke verden (Kapitel 3)
Johannes appellerer/formaner de troende til ikke å elske verden. Med betegnelsen ”verden” tenker Johannes på den livsstil og det livsmønster som menneskene har.
Deres livsmønster er preget av synden og lysten (v.16-17).
De som elsker verdens livsmønster, elsker ikke Gud (v.15). Elsker man verdens livsmønster er man på kollisjonskurs med Guds vilje, og dette viser at man ikke elsker Gud.

7. Guds barn og villfarelsen (kapitel 2 og 3)
Johannes sier det er kommet mange ”antikrister”. Han sikter da til gnostikerne og deres syn på Jesus. Gnostikerne skilte skarpt mellom ånd og materie, derfor var det en umulig tanke for dem at Guds sønn kunne ha et sant menneskelig legeme. Jesus hadde kun et skinnlegeme (dokefisk syn), han var guddommelig, han var ikke sant menneske, men ”Kristus” kom over ham i dåpen, men forlot ham igjen før han døde på korset. Gnostikerne hadde en kristologi som ikke stemte med apostlenes kristologi, Johannes kalte de ”antikrister” og falske profeter.
De var gått ut fra menighetene (2,19), for deres lære var uforenlig med menighetens lære.
Johannes oppmuntrer menighetene til å bli i sitt Kristussyn. De har Ånden, og Ånden åpenbarer sannheten, de er derfor ikke avhengig av å bli belært av gnostikerne (2,20).
De skal bli i det de hørte fra begynnelsen, at Jesus er Kristus kommet i kjød (2,24).
De som er Guds barn renser seg selv, sier Johannes (3,3). De bryter med synden og lever et rent liv. Jesus er ren og de som er ”i ham” lever i renhet.
Den som forblir i Jesus, ”synder ikke”, det vil si lever ikke i synd. Den som lever i synd har ikke sett ham, ikke kjent ham.
Den sanne troende kan falle i synd, men erkjenner sin synd, bekjenner sin synd og vender seg bort fra sin synd. Den sanne troende kan ikke leve i synd.
Den som lever i synd, er av djevelen (3,8), han har samme natur og livsmønster som han.
Gnostikerne levde i synd, og de verken erkjenner sin synd, eller bekjenner sin synd. De har ingen tanke om å vende om fra sin synd. De er preget av djevelens livsmønster.
Den som er født av Gud, har guds sæd i seg (3,9), det vil si Guds Ånd. Den sanne troende kan derfor ikke leve i synd. Han ville da leve i konflikt med Ånden som bor i ham.
Den Hellige Ånd virker frem hellighet i de troende.
Johannes sier at de sanne troende elsker sine brødre. Kjærligheten til brødrene er en bekreftelse på at de har gått fra døden til livet og har Guds Ånd (3,14).
Kjærligheten skal være ekte, den skal vise seg i handling (3,18).
Den som lever i kjærlighet til brødrene, kan stille sitt hjerte (samvittighet) til ro, han har en sann tro (3,19). Men om hjertet (samvittigheten) allikevel skulle fordømme oss, er Gud større enn hjertet (3,20). Gud ser oss i Kristus, og ser vårt liv fra sitt ståsted.

8. De falske profeter (Kapitel 4)
Johannes taler om ”ånder” (v.1), og han sikter til gnostikernes profeter og deres lære.
Disse ånder benekter at Jesus er Kristus kommet i kjød. De er antikrister.
Guds Ånd bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød (v.2). ”Ordet” var fra begynnelsen (1,1), og dette Ord ble menneske, de hadde vært sammen med ”Ordet”.
De sanne troende var av Gud (v.4), de falske troende var av verden.

9. Guds kjærlighet (Kapitel 4)
Kjærligheten er av Gud, den som elsker er født av Gud og kjenner Gud (v.7).
Den som elsker sin bror, viser dermed at Guds kjærlighet (kjærligheten til Gud) er blitt fullkommen i ham (v.12).
Den guddommelig kjærlighet har to retninger: kjærlighet til gud og kjærlighet til nesten.
Den som elsker sin neste, kan ha frimodighet på dommens dag (v.17-18), han behøver ikke frykte for dommen.

10. Den seirende tro (Kapitel 5)
Den som tror at Jesus er Kristus, har en tro som seirer over verden (v.4-5).
De står i kontakt/samfunn med Jesus som har all makt i himmel og på jord. De står i samfunn med han som beseiret synden og djevelen.

11. De store vitner (Kapitel 5)
Ånden, vannet og blodet vitner (v.8). Ånden vitner at Jesus er Guds sønn og verdens frelser, vannet (ordet) vitner at Jesus er Guds sønn og verdens frelser, og blodet (Jesu død) vitner at han er Guds sønn og verdens frelser. Gud vitner at Jesus er hans sønn og verdens frelser (v.9).
Den sanne troende har tatt imot Guds vitnesbyrd (v.10), gnostikerne har forkastet Guds vitnesbyrd om sin sønn.
Den troende kan ha tillit til Gud når han ber. Han gir oss det som er hans vilje.
Den troende skal be når hans bror faller (v.16). Johannes taler om ”synd til døden”, det er usikkert hva han sikter til.